det er jo tross alt vår!

Ja nå er det faktisk helt riktig at det er veldig lenge siden det har kommet opp noe nytt her inne. Ikke det at jeg ikke har hatt tid. Heller det at jeg ikke har hatt lyst eller overskudd til å sette meg ned og by på meg selv den siste tiden.
Jeg har kommet til det punktet at det går mot slutten av det som har opptatt de siste 15 årene av mitt 21 år gamle liv og i år tror jeg at jeg trenger at sola står sterk på klar, blå himmel i lang tid i sommer. Slik får jeg ladet opp noen tomme batterier og tatt fatt på alt det skal komme med frisk og sunn energi.
For selv om sola skinner i vinduskarmen og katta maler som aldri før, så står eksamen over meg som en parasoll som lar meg sitte i skyggen likevel og ikke får nytt det så mye som jeg skulle ønske.

Likevel er det mye herlig som skjer for tida.
I påsken fikk jeg møte igjen flere av mine nærmeste venner og vi kunne sitte sammen igjen og prate om alt og ingenting, som om tiden ikke hadde vært mellom oss i lang tid.
Snøen er borte fra plenen. Utenfor vinduet ser jeg grønt gress og så fort jeg kommer ut av døra, hører jeg fugler som synger og barn som roper og ler.
Barna har fått tatt av seg vottene og kan sykle, lage sølekaker i sanden og bade regnbukse- og støvelkledde kropper i iskaldt sølevann. De minste kan på nytt oppdage at det går an å bevege seg og ha det morsomt også ute.
I tillegg blir morgenene lysere og det blir enklere å våkne og ta fatt på den kommende dagen. Jeg håper det er flere som nyter og klarer å sette pris på de små tingene som skjer rundt oss mens mange ting står på og trekker energi ut av alle og enhver. Husk å puste inn den friske lufta og ta dere en pause mens dere lukker øynene og lar sola skinne på ansiktene deres. Det er jo tross alt vår!

bøker i min oppvekst

Jeg fikk tips om å skrive om hvilke bøker jeg leser nesten samtidig som jeg og en venninne snakket om at vi begge ikke bare knytter musikk til bestemte faser i livet, men også hvilke bøker en leste i bestemte faser av livet. Jeg skal ikke gjenfortelle hele livshistorien min her, men jeg kan forsøke å finne tilbake til bøker som har hatt ekstra mye å si for meg gjennom oppveksten min.

De første minnene jeg har av lesing er mor som leste for oss mens vi spiste kveldsmat. Hun leste Anne Cath Vestly. Vi satt lenge ved bordet og spiste brød og knekkebrød med pålegg og drakk melk mens mor leste. Noen ganger var vi så inne i historien at mor måtte fortsette å lese sittende på badegulvet mens vi ordnet oss til sengs. Bøkene om Guro fikk meg til å mase i rundt et år om å få lære å spille fiolin. Bildene i bøkene var fantastiske og språket var lett å forstå og identifisere seg med.

Når jeg var 8 fikk jeg en bok av mor som handlet om ei jente som også var 8 år. Det var ei ordentlig bok med bare bokstaver og jeg husker at den egentlig var ganske tykk. Den handlet om ei jente som bodde sammen med søstrene sine og moren og faren som egentlig var stefaren hennes og den usikkerheten som hun følte om at stefaren kanskje var mer glad i søstrene hennes, som var de ordentlige barna hans, enn henne. Det var en ganske vanskelig bok og jeg tror jeg må ha lest den igjen en gang for å ha fått med meg alt det jeg husker fra den i dag. Boken fikk meg i alle fall til å ønske å lese mer.

I en periode leste jeg mye fra Roald Dahl. Jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg kan ha vært i denne perioden, men lillesøster hadde ”den fantastiske Mikkel Rev ” på lydbok og denne hørte vi på ut og inn i bilen. Jeg husker også at jeg leste hele Charlie og sjokoladefabrikken høyt for lillesøster, men da hadde jeg allerede lest den selv først.

Så kom perioden med serier. Jeg leste Hilda Stahl – Elisabeth, som var en serie som handlet om en barnevernsjente som kom i fosterhjem hos en kristen familie hvor hun lærte å spille piano. Det var mange bøker. Den første boken hadde storesøster fått i bokklubben. Resten lånte jeg på biblioteket. Jeg leste hver eneste bok i riktig rekkefølge. Jeg elsket å kunne lese videre på den samme historien i lang tid og få ordentlig muligheten til å bli kjent med personene i bøkene. Etter jeg var ferdig med denne serien fortsatte jeg å lese flere serier av den samme forfatteren. Jeg leste også flere serier, blant annet en om en gjeng jenter som bodde på internatskole hvor de ridde på hester.

Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var da jeg var ferdig med disse bøkene. Men jeg husker den første boken som ikke var barnebok. Det var ”Tornefuglane” og jeg tror kanskje det var en bok som jeg plukket opp etter at mor hadde lest den. Det ar en ny verden for meg og handlet om ganske mye som jeg aldri hadde vært borti før. Videre brukte jeg et par uker eller så en sommer på lese meg gjennom hele ”butikkhylleserien” arvesynd, som jeg hadde lånt av bestemor. Den introduserte meg for alvor for en verden av intriger og seksualitet.

Jeg kom meg gjennom tenårene med den boken som fortsatt ligger mitt hjerte nærmest. Det var boken ”En natt i Apri” av Per Nilsson. Boken handlet om ei jente som følte seg fremmed blant menneskene hun var omgitt av, og hvordan hun valgte en alternativ måte å være ung på. Den skildret tankene hennes på en måte som jeg kjente meg veldig godt igjen i. Jeg leste videre alle bøkene som fantes av Per Nilsson. Han hadde flere bøker som snakket rett til meg, men ingen slo ”En natt i April”.

Etter denne boken vet jeg ikke om jeg fortsatt er for ung til å se det i et utenfra perspektiv eller om jeg rett og slett ikke har lest noen bøker de siste årene som virkelig har satt spor i meg på samme måten som disse bøkene har gjort. Jeg har i flere år vært henrykt av Herbjørg Wassmo og jeg har lest de fleste av bøkene hennes, men jeg klarer ikke å tidfeste disse bøkene på samme måte. Jeg har også lest Paulo Choello som snakket på et mer forståelig språk til meg nå enn da jeg leste Alkymisten da jeg var 14, som jeg syns har mange gode tanker og skildringer i bøkene sine.

Mellom disse bøkene finnes et uvisst antall andre bøker som jeg ikke har glemt, men som ikke har hatt en så markant plass i livet mitt som disse har. Kanskje jeg kan nevne enkelte av dem her etter hvert som tiden går.

Nå utfordrer jeg dere som leser bloggen min til å lage deres egen liste over de bøkene som dere tenker har vært med på å forme dere til den dere er i dag.

"Så hva skal du gjøre nå??"

Jeg har forstått det slik at det mest interessante å vite om mennesker er hva de gjør, hva de har gjort og hva de skal gjøre videre.
Jeg gjør det selv også. I mine håpløse ferdigheter i småprat har jeg lett for å spørre om nettopp det. Nå er det jo gjerne det vi gjør, vår karriere og utdanning er en ganske stor del av oss. Det er et personlig, men likevel ikke privat spørsmål. Med mindre du er privat etterforsker, spion forbryter eller noe i den banen er det sjelden at jobben eller studiene er hemmeligholdt. Så ja. Jeg forstår det godt. At det er det første spørsmålet en stiller til mennesker som en ikke snakker med så ofte.

Men jeg er så lei.
Jeg er så utrolig lei det spørsmålet.
Nok en gang står jeg ved et veiskille i livet mitt. Jeg er på ny nødt til å bestemme meg for hva jeg skal gjøre videre nå som nok en del av utdanningen er ferdig. Jeg må bestemme meg NU med en gang! Jeg burde helst ha bestemt meg allerede.
Jeg burde da vite det nå vel. Jeg er jo ferdig med en profesjonalisert batchelorutdannelse. Kan det være så vanskelig da?
Så kom igjen! Fortell oss hva det er du skal gjøre videre!
Sannheten er at jeg vet ikke.
Jeg vet ikke. Ok?

Det jeg vet, er at denne gangen har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal forhaste meg. At det er greit å ikke vite. Mange nok ganger har søkefrister i mars og april presset meg til å dra hastige og ikke alltid like gode avgjørelser. Dårlig tid gir meg tanker om at jeg kommer til å stå uten noen ting bare noen måneder. Den feilen velger jeg å ikke gjøre denne gangen. Nå vil jeg leve i øyeblikket en stund. Og la framtid være framtid.

Fortsatt spinner det likevel rundt. Oppe i hodet spinner det stadig rundt.
Alt det jeg vil gjøre. Alt som er mulig. Alt jeg nok aldri skal gjøre, men som det kan være greit å ha tenkt litt på sånn for sikkerhetsskyld. Alt det som høres spennende ut, Alt jeg er usikker på om er noe for meg og alt det kunne vært gøy å jobbe som. Og akkurat når jeg har klart å legge bort tankene og konsentrere meg om det som skjer nå. Akkurat når jeg har klart å stresse ned og ikke forhaste meg. Akkurat når jeg føler jeg har klart å bestemme meg for at jeg skal vente til alt er litt klarere.
Akkurat da treffer jeg på en gammel bekjent som gjerne vil småprate litt om det jeg gjør, det jeg har gjort og hva jeg skal gjøre videre.
Hva skal du nå gjøre videre?
Hva er alternativene?
Fortell meg hva du vil gjøre!!

Men jeg vet ikke.
Jeg vet ikke akkurat nå.
Så vent og se.Og i mellomtiden kan vi snakke om andre ting. Spør meg om hva jeg liker å gjøre. Spør meg om hva jeg tror på. Spør meg om hva som er viktig for meg. Spør meg om hva jeg engasjerer meg i, om jeg liker å lese bøker og om hva slags musikk jeg hører på. Spør meg om hva jeg spiste til middag i går eller om jeg treffer familien min ofte. Det er så mye annet jeg kan svare på. Det er så mye annet jeg vet. Kanskje vi begge kan oppdage at det finnes sider hos den andre som vi ikke visste om. Kanskje vi kan oppdage at det finnes mer enn den offentlige fasaden som man tar på seg i den utvendige karrieren.
Jeg er ingen karriere. Min person valgte å fokusere på en av mange sterke sider når jeg valgte en utdanning. Kanskje et annerledes spørsmål vil gi deg et videre syn på hvem jeg er.
For jeg vet hvem jeg er. Jeg vet bare ikke hva jeg vil videre. Og hvis det ikke er interessant høre om andre sider ved livet mitt, så kanskje det er nok å si hei, smile og gå hvert til vårt. Akkurat nå.

God jul og godt nytt år!

Jeg har hatt en god jul. Hele familien min var samlet på juleaften og det satte meg i en tilstand svevende mellom den tiden som har vært og den tiden som er. Nå er det ikke lengre jeg som er barn. Nå er det ikke lengre jeg som bader i leker, ting, klær, papir og gavebånd uten å vite hvem jeg har fått hva av og kanskje hva jeg har fått i det hele tatt. Nå er jeg voksen og sitter ved siden av den personen som jeg skal skape den videre tradisjonen sammen med, og iakttar den barnlige verdenen utenfra.
Når skjedde det egentlig? Når hadde jeg den siste julen som barn? Når gikk jeg over til å føle meg voksen? Den magiske julen jeg husker fra barndommen vil jeg aldri kunne oppleve igjen. Likevel var det herlig å feire jul sammen med familien min. Alt er så trygt, så kjent og så koselig. Alt ligger meg så nært. Jeg kan slappe helt av og nyte alle de kjente inntrykkene og følelsene. Kjenne at jeg er der jeg hører til og at selv om mange ting forandrer seg i livet, er det noen ting som forblir slik det alltid har vært. Freden og vennligheten, maten, luktene, lydene, lyset, latteren og samtalene mellom menneskene. Ro. Julefeiring. Å huske det som var før og nyte det som er nå.

1. juledag hadde jeg en opplevelse som gjorde veldig inntrykk på meg. I en stue helt uten julepynt, julemat, julelukter eller noe annet som er med på å skape julestemning i et hjem, satt jeg på gulvet og så på at mennesker som var glade i hverandre ga hverandre julegaver.
Det var gleden som lå i det hele som rørte meg sterkt. De fleste av gavene som ble åpnet var fra mennesker som satt i det samme rommet.
Det var ikke mange gaver. Noen fikk kun en, som de satt og ventet med å åpne lenge. Sparte den og gledet seg til den. Samtidig med spenningen til den som hadde gitt bort gaven. Håpet om at gaven skulle bli det den ønsket det skulle være. Gledesuttrykkene som kom til uttrykk når gavene ble åpnet, takknemmeligheten og gleden fra mottakeren og gleden fra den som hadde gitt gaven. Glede for å ha gjort noen andre glade. Glede for at noen har lagt ned tanke og tid på å det man har fått.
Det var smil og latter og tid. Tid til å se på og sette pris på det som man hadde fått. Samtale, glede og varme. Julestemning. I et rom hvor det eneste ytre som minnet om jul var julepapiret på gavene. Ekte julestemning som ligger i mennesker som er glade i hverandre. Og jeg tenkte at dette var en opplevelse som alltid kommer til å ligge i meg. Perspektiv utvider seg når man får lov til å bli del av en annen familie. Forståelsen av at uansett hva, så er det, i bunn og grunn, menneskene som betyr noe.

Videre var julen en påminnelse om at noen ting skal være slik det alltid har vært, mens andre ganger er tiden nødt til å gå videre og jeg er nødt til å henge med. Jeg hadde det stille og rolig og brukte tiden til å slappe av og pleie familieliv og vennskap.
Jeg går inn i det nye året med åpne armer. Jeg vet at et kapittel i livet mitt kommer til å bli avsluttet i vår, men hva som skjer i det nye, er det ingen som vet. For første gang som jeg kan huske er jeg faktisk helt fortrolig med ikke å vite. Jeg gleder meg til å finne det ut, men fram til jeg gjør det, tar jeg en dag av gangen og forsøker å utnytte hver til det beste ved å ta vare på meg selv og de jeg har rundt meg.

Nye mennesker i en skakkjørt verden

Jeg har sett på fredsprisutdelingen de siste dagene og dette er det jeg tenker i ettertid:

Jeg har et stort ansvar. Jeg skal være med på å introdusere de menneskene som er nye i livet for denne verden som vi lever i. Jeg skal være med på å gjøre dem kjent med seg selv, med verden og med samfunnet menneskene rundt dem. Jeg skal være med dem i prosessen hvor de lærer seg selv å kjenne. Jeg skal være med på å hjelpe dem til å finne måter å takle tilværelsen. Jeg skal være med dem mens de venner seg til det samfunnet og den verden de lever i.

Og det slår meg hvor viktig dette grunnlaget er for hvordan de kan komme til å være som personer og leve sitt liv. Hvilke verdier de tar med seg, hvordan de velger å løse konflikter, hvordan de kommuniserer med andre mennesker – så utrolig mange av deres verdier har grunnlag i denne første tiden.

Når jeg tenker på denne måten, blir det viktig for meg å reflektere over hvordan jeg bruker den tiden jeg har sammen med dem slik at disse nye menneskene skal kunne klare å stå for det som er godt. Og jeg tenker at det er mange som mener forskjellig om hva som er godt. Men det er likevel enkelte ting som de fleste kan si seg enige i. Fred, kjærlighet, empati, evne til å samarbeide, forståelse, aksep og tankefrihet, er blant mange verdier som er nedtegnet i FNs barnekonvensjon. Verdier som er viktige for at barna skal kunne overta og drive videre en verden framover.

Jeg tenker på alt det som blir påkrevd at barna skal kunne. Alt det de skal lære. Alt som forventes av dem. Jeg tenker på hvor mye tid vi bruker på å lære barna kunnskaper som samfunnet har bestemt er viktige for at de skal bli fullverdige mennesker. Jeg tenker på et ansvar som jeg føler er større enn å lære bort vitenskapelig kunnskap. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å tenke over og reflektere over hvem og hvordan de er som mennesker. Hvordan de er mot andre mennesker. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å kommunisere med hverandre og løse konflikter i fred. Jeg tenker på ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å sette seg inn i andres ståsted for å skaffe seg forståelse for deres måte å være og tenke på. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at alle skal kunne føle seg sett og elsket, og få tro på seg selv som mennesker som kan gjøre en forskjell.

Jeg tenker på hvor viktig det er at jeg som voksen er et eksempel på noe et barn ønsker å være. Hvor viktig det er for meg å representere trygghet og lydhørhet. Hvor viktig det er for meg å ha tid til de viktige samtalene med barna. Hvor viktig det er at jeg lytter til det de har å si. Hvor viktig det er å forstå hvordan de har det og hva som ligger til grunn for deres handlinger, slik at de kan føle seg forstått og se at det finnes løsninger og alternative måter å handle på, flere måter å uttrykke seg.

Jeg tenker at jeg har et enormt ansvar. Fordi verdens tidligere generasjoner har skapt en menneskeenhet hvor mange av de menneskelige egenskapene har blitt glemt og gjemt bak akademiske titler, mørke kriger, industri, penger, materielle goder, storhet og sosial status. Har vi blitt så opphengt i alt dette at vi glemmer å se at utenfor vinduet stiger havet og mennesker som er skutt av ”våre” soldater blir liggende med ansiktet ned i vannet fra ”våre” smeltende isbreer?
Jeg føler et stort ansvar for at disse nye menneskene som kommer til denne verden skal kunne beholde det som finnes i dem fra de er født. Jeg føler et ansvar for at de skal utvikle det gode de har i seg. At de vil kunne bruke ord som vil skape fred. Ord, som et ekko til det Ghandi forsto for lenge siden. Ved å lytte til det verden har lukket ørene for. Ved å finne det gode i seg og bruke dette til å skape godt.
Jeg føler et enormt ansvar for å bidra til at nye mennesker i en skakkjørt verden skal kunne utvikle de evnene som trengs for å få verden inn på riktig kjøl. En gang for alle.

Forandring fryder

Det er mange ting som jeg har trodd om meg selv som har vist seg ikke å være sanne. Dette har lært meg at man kanskje burde tenke litt over hvordan man definerer, framstiller og tenker om seg selv som person.
Jeg har for eksempel alltid ment at å kokke er veldig kjedelig og at det bare er noe man gjør fordi man må spise noe. Det var helt til jeg begynte å kjøpe råvarer som det gikk an å lage noe av. Den personen som trodde det var veldig kjedelig å lage mat, kan nå stå flere timer på kjøkkenet og lage god mat også når det bare er jeg som skal spise den.
Jeg pleide å tenke at blomster bare var noe mødre og bestemødre satte i vinduskarmene sine fordi alle andre gjorde det. Det var helt til jeg en dag gikk gjennom en park full av fargerike blomster som duftet helt himmelsk. Nå er det jeg som drømmer om å fylle en leilighet med pene, velduftende blomster.
Jeg pleide å tenke at jeg var et surrete vimsehode som ikke klarte å holde noen ting ryddig eller i orden. Nå tror jeg at det er rotet og uordenen som gjør meg vimsete og rotete og at å ha det pent og ryddig rundt meg er en av de enkleste metodene for å holde meg glad hele dagen.
Men kanskje er det slik at de tingene man tror om seg selv er sanne akkurat der og da. Da kan det ikke være feil å framstille det slik selv om noe annet skulle gjelde om et år eller to. Jeg tror uansett det er lurt å ikke låse seg for fast og at det er en god ting å kunne åpne opp for nye syn etterhvert som tiden går slik at man ikke går glipp av ting som kan utvikle en som person og gjøre en glad.
I dag tror jeg blant annet om meg selv at gode lukter er en av de tingene som gjør meg veldig glad, at te er noe av det beste jeg kan drikke og at jeg syns det er helt forferdelig å ha på meg sokker når jeg er hjemme.
Hva tenker dere om dere selv i dag som dere ikke tenkte før?

Om å høre til

Høre til.
Det gjør man når man har noen rundt seg.
Man hører til.
Det spiller ingen rolle. Noen ganger er man likevel alene.
Som en rein i den store flokken. Den kjenner seg vel også alene. Noen ganger?
Noen ganger må den vel stå midt blant alle de andre og tenke
Her står jeg.
Ett av reinsdyrene må vel ha forlatt flokken og tenkt
Her er jeg.
Og gått for seg selv en stund og tenkt at
jeg går her helt for meg selv.
Tenk så fantastisk at jeg er meg og jeg hører til.
Jeg hører til og alle vet det.
Tenk for en følelse!

En rein må vel for det meste gjøre som alle de andre.
Den må løpe når de andre løper for ikke å bli igjen.
Men noen ganger blir den igjen.
Noen ganger må den vel bli igjen?
Og når den blir det, kan den vel klare seg alene?
I alle fall for en liten stund?
Kanskje den går rundt og leter etter noe?
Kanskje den går rundt og tenker at
Her går jeg helt for meg selv.
Og jeg leter etter noe.
Men jeg vet ikke hva.
Jeg vet ikke hvem.

Og kanskje den finner det den leter etter.
Eller den.

Og etter den har gått for seg selv og tenkt at
Her går jeg.
Så vil den vel finne igjen flokken sin?
Og når den finner igjen flokken sin
så hører den til.
Den har noen rundt seg.
Og den står midt i flokken og tenker
Her er jeg!
Jeg hører til!

Kanskje er det hva vi må huske på.
Er man alene da?
Når man hører til?