Om å se helheten i bildet

Jeg tenker for mye. Bekymrer meg. Drømmer meg bort. Jeg får høre at jeg henger meg opp i de små tingene. At jeg ikke ser helheten i bildet. Noen ganger tenker jeg at det heller er motsatt - at jeg kanskje forstørrer bildet til det blir så stort at jeg ikke kan granske mer enn en detalj av gangen. Jeg trenger tid. Til å forstå. Søker en mening bak alle detaljer. Kompliserer det i forsøket på å forenkle det. Jeg kan ikke forstå hvor den gjemmer seg hele tiden - meningen. Det er vanskelig å slå seg til ro med at den ikke er der. Eller at jeg aldri skal finne ut av den..

noe nytt, noe kjent, litt voksen, ganske ung...

Jeg har flyttet. Byen er ny. Leiligheten er ny. Jobben er ny. Menneskene er nye. Lydene er nye. Vinduene er fortsatt uten gardiner, veggene er fortsatt uten bilder. Men jeg er her, tingene mine er her, Lillemor er borte, men Nala er her og den vakreste mannen som finnes er her og er med på å gjøre leiligheten til vårt hjem. Jeg fyller dagene med voksenting mens jeg går og undrer på når i alle dager vi egentlig ble voksne.

Sommeren har likevel båret preg av at vi ikke alltid er like voksne. Vi har gledet oss over å være unge og over å ha gode venner som vi kan nyte tiden sammen med. Latter, lek, impulsivitet, meningsløs prat og sene kvelder. Minner jeg kunne tenkt meg å spole tilbake og leve om igjen. En god sommer. Det har det vært. Og den er visst allerede på hell og ferien er over for denne gang.