Ofte kjenner jeg det som en ro å la en tåre presse seg fram bak øyet.
Bare for å kjenne på følelsen.
Lykke eller tristhet?
Hva sier det når en ikke engang vet selv?
Så stopper det. Og jeg sitter et øyeblikk og bare føler.
Tåren har runnet uten at kinnet er vått.
Stille, stille.
Rolig, rolig.
Varmt og godt.
Slik glemmer man alt. Og glemmer ingenting
