Jeg har hatt en god jul. Hele familien min var samlet på juleaften og det satte meg i en tilstand svevende mellom den tiden som har vært og den tiden som er. Nå er det ikke lengre jeg som er barn. Nå er det ikke lengre jeg som bader i leker, ting, klær, papir og gavebånd uten å vite hvem jeg har fått hva av og kanskje hva jeg har fått i det hele tatt. Nå er jeg voksen og sitter ved siden av den personen som jeg skal skape den videre tradisjonen sammen med, og iakttar den barnlige verdenen utenfra.
Når skjedde det egentlig? Når hadde jeg den siste julen som barn? Når gikk jeg over til å føle meg voksen? Den magiske julen jeg husker fra barndommen vil jeg aldri kunne oppleve igjen. Likevel var det herlig å feire jul sammen med familien min. Alt er så trygt, så kjent og så koselig. Alt ligger meg så nært. Jeg kan slappe helt av og nyte alle de kjente inntrykkene og følelsene. Kjenne at jeg er der jeg hører til og at selv om mange ting forandrer seg i livet, er det noen ting som forblir slik det alltid har vært. Freden og vennligheten, maten, luktene, lydene, lyset, latteren og samtalene mellom menneskene. Ro. Julefeiring. Å huske det som var før og nyte det som er nå.
1. juledag hadde jeg en opplevelse som gjorde veldig inntrykk på meg. I en stue helt uten julepynt, julemat, julelukter eller noe annet som er med på å skape julestemning i et hjem, satt jeg på gulvet og så på at mennesker som var glade i hverandre ga hverandre julegaver.
Det var gleden som lå i det hele som rørte meg sterkt. De fleste av gavene som ble åpnet var fra mennesker som satt i det samme rommet.
Det var ikke mange gaver. Noen fikk kun en, som de satt og ventet med å åpne lenge. Sparte den og gledet seg til den. Samtidig med spenningen til den som hadde gitt bort gaven. Håpet om at gaven skulle bli det den ønsket det skulle være. Gledesuttrykkene som kom til uttrykk når gavene ble åpnet, takknemmeligheten og gleden fra mottakeren og gleden fra den som hadde gitt gaven. Glede for å ha gjort noen andre glade. Glede for at noen har lagt ned tanke og tid på å det man har fått.
Det var smil og latter og tid. Tid til å se på og sette pris på det som man hadde fått. Samtale, glede og varme. Julestemning. I et rom hvor det eneste ytre som minnet om jul var julepapiret på gavene. Ekte julestemning som ligger i mennesker som er glade i hverandre. Og jeg tenkte at dette var en opplevelse som alltid kommer til å ligge i meg. Perspektiv utvider seg når man får lov til å bli del av en annen familie. Forståelsen av at uansett hva, så er det, i bunn og grunn, menneskene som betyr noe.
Videre var julen en påminnelse om at noen ting skal være slik det alltid har vært, mens andre ganger er tiden nødt til å gå videre og jeg er nødt til å henge med. Jeg hadde det stille og rolig og brukte tiden til å slappe av og pleie familieliv og vennskap.
Jeg går inn i det nye året med åpne armer. Jeg vet at et kapittel i livet mitt kommer til å bli avsluttet i vår, men hva som skjer i det nye, er det ingen som vet. For første gang som jeg kan huske er jeg faktisk helt fortrolig med ikke å vite. Jeg gleder meg til å finne det ut, men fram til jeg gjør det, tar jeg en dag av gangen og forsøker å utnytte hver til det beste ved å ta vare på meg selv og de jeg har rundt meg.
