bøker i min oppvekst

Jeg fikk tips om å skrive om hvilke bøker jeg leser nesten samtidig som jeg og en venninne snakket om at vi begge ikke bare knytter musikk til bestemte faser i livet, men også hvilke bøker en leste i bestemte faser av livet. Jeg skal ikke gjenfortelle hele livshistorien min her, men jeg kan forsøke å finne tilbake til bøker som har hatt ekstra mye å si for meg gjennom oppveksten min.

De første minnene jeg har av lesing er mor som leste for oss mens vi spiste kveldsmat. Hun leste Anne Cath Vestly. Vi satt lenge ved bordet og spiste brød og knekkebrød med pålegg og drakk melk mens mor leste. Noen ganger var vi så inne i historien at mor måtte fortsette å lese sittende på badegulvet mens vi ordnet oss til sengs. Bøkene om Guro fikk meg til å mase i rundt et år om å få lære å spille fiolin. Bildene i bøkene var fantastiske og språket var lett å forstå og identifisere seg med.

Når jeg var 8 fikk jeg en bok av mor som handlet om ei jente som også var 8 år. Det var ei ordentlig bok med bare bokstaver og jeg husker at den egentlig var ganske tykk. Den handlet om ei jente som bodde sammen med søstrene sine og moren og faren som egentlig var stefaren hennes og den usikkerheten som hun følte om at stefaren kanskje var mer glad i søstrene hennes, som var de ordentlige barna hans, enn henne. Det var en ganske vanskelig bok og jeg tror jeg må ha lest den igjen en gang for å ha fått med meg alt det jeg husker fra den i dag. Boken fikk meg i alle fall til å ønske å lese mer.

I en periode leste jeg mye fra Roald Dahl. Jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg kan ha vært i denne perioden, men lillesøster hadde ”den fantastiske Mikkel Rev ” på lydbok og denne hørte vi på ut og inn i bilen. Jeg husker også at jeg leste hele Charlie og sjokoladefabrikken høyt for lillesøster, men da hadde jeg allerede lest den selv først.

Så kom perioden med serier. Jeg leste Hilda Stahl – Elisabeth, som var en serie som handlet om en barnevernsjente som kom i fosterhjem hos en kristen familie hvor hun lærte å spille piano. Det var mange bøker. Den første boken hadde storesøster fått i bokklubben. Resten lånte jeg på biblioteket. Jeg leste hver eneste bok i riktig rekkefølge. Jeg elsket å kunne lese videre på den samme historien i lang tid og få ordentlig muligheten til å bli kjent med personene i bøkene. Etter jeg var ferdig med denne serien fortsatte jeg å lese flere serier av den samme forfatteren. Jeg leste også flere serier, blant annet en om en gjeng jenter som bodde på internatskole hvor de ridde på hester.

Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var da jeg var ferdig med disse bøkene. Men jeg husker den første boken som ikke var barnebok. Det var ”Tornefuglane” og jeg tror kanskje det var en bok som jeg plukket opp etter at mor hadde lest den. Det ar en ny verden for meg og handlet om ganske mye som jeg aldri hadde vært borti før. Videre brukte jeg et par uker eller så en sommer på lese meg gjennom hele ”butikkhylleserien” arvesynd, som jeg hadde lånt av bestemor. Den introduserte meg for alvor for en verden av intriger og seksualitet.

Jeg kom meg gjennom tenårene med den boken som fortsatt ligger mitt hjerte nærmest. Det var boken ”En natt i Apri” av Per Nilsson. Boken handlet om ei jente som følte seg fremmed blant menneskene hun var omgitt av, og hvordan hun valgte en alternativ måte å være ung på. Den skildret tankene hennes på en måte som jeg kjente meg veldig godt igjen i. Jeg leste videre alle bøkene som fantes av Per Nilsson. Han hadde flere bøker som snakket rett til meg, men ingen slo ”En natt i April”.

Etter denne boken vet jeg ikke om jeg fortsatt er for ung til å se det i et utenfra perspektiv eller om jeg rett og slett ikke har lest noen bøker de siste årene som virkelig har satt spor i meg på samme måten som disse bøkene har gjort. Jeg har i flere år vært henrykt av Herbjørg Wassmo og jeg har lest de fleste av bøkene hennes, men jeg klarer ikke å tidfeste disse bøkene på samme måte. Jeg har også lest Paulo Choello som snakket på et mer forståelig språk til meg nå enn da jeg leste Alkymisten da jeg var 14, som jeg syns har mange gode tanker og skildringer i bøkene sine.

Mellom disse bøkene finnes et uvisst antall andre bøker som jeg ikke har glemt, men som ikke har hatt en så markant plass i livet mitt som disse har. Kanskje jeg kan nevne enkelte av dem her etter hvert som tiden går.

Nå utfordrer jeg dere som leser bloggen min til å lage deres egen liste over de bøkene som dere tenker har vært med på å forme dere til den dere er i dag.

"Så hva skal du gjøre nå??"

Jeg har forstått det slik at det mest interessante å vite om mennesker er hva de gjør, hva de har gjort og hva de skal gjøre videre.
Jeg gjør det selv også. I mine håpløse ferdigheter i småprat har jeg lett for å spørre om nettopp det. Nå er det jo gjerne det vi gjør, vår karriere og utdanning er en ganske stor del av oss. Det er et personlig, men likevel ikke privat spørsmål. Med mindre du er privat etterforsker, spion forbryter eller noe i den banen er det sjelden at jobben eller studiene er hemmeligholdt. Så ja. Jeg forstår det godt. At det er det første spørsmålet en stiller til mennesker som en ikke snakker med så ofte.

Men jeg er så lei.
Jeg er så utrolig lei det spørsmålet.
Nok en gang står jeg ved et veiskille i livet mitt. Jeg er på ny nødt til å bestemme meg for hva jeg skal gjøre videre nå som nok en del av utdanningen er ferdig. Jeg må bestemme meg NU med en gang! Jeg burde helst ha bestemt meg allerede.
Jeg burde da vite det nå vel. Jeg er jo ferdig med en profesjonalisert batchelorutdannelse. Kan det være så vanskelig da?
Så kom igjen! Fortell oss hva det er du skal gjøre videre!
Sannheten er at jeg vet ikke.
Jeg vet ikke. Ok?

Det jeg vet, er at denne gangen har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal forhaste meg. At det er greit å ikke vite. Mange nok ganger har søkefrister i mars og april presset meg til å dra hastige og ikke alltid like gode avgjørelser. Dårlig tid gir meg tanker om at jeg kommer til å stå uten noen ting bare noen måneder. Den feilen velger jeg å ikke gjøre denne gangen. Nå vil jeg leve i øyeblikket en stund. Og la framtid være framtid.

Fortsatt spinner det likevel rundt. Oppe i hodet spinner det stadig rundt.
Alt det jeg vil gjøre. Alt som er mulig. Alt jeg nok aldri skal gjøre, men som det kan være greit å ha tenkt litt på sånn for sikkerhetsskyld. Alt det som høres spennende ut, Alt jeg er usikker på om er noe for meg og alt det kunne vært gøy å jobbe som. Og akkurat når jeg har klart å legge bort tankene og konsentrere meg om det som skjer nå. Akkurat når jeg har klart å stresse ned og ikke forhaste meg. Akkurat når jeg føler jeg har klart å bestemme meg for at jeg skal vente til alt er litt klarere.
Akkurat da treffer jeg på en gammel bekjent som gjerne vil småprate litt om det jeg gjør, det jeg har gjort og hva jeg skal gjøre videre.
Hva skal du nå gjøre videre?
Hva er alternativene?
Fortell meg hva du vil gjøre!!

Men jeg vet ikke.
Jeg vet ikke akkurat nå.
Så vent og se.Og i mellomtiden kan vi snakke om andre ting. Spør meg om hva jeg liker å gjøre. Spør meg om hva jeg tror på. Spør meg om hva som er viktig for meg. Spør meg om hva jeg engasjerer meg i, om jeg liker å lese bøker og om hva slags musikk jeg hører på. Spør meg om hva jeg spiste til middag i går eller om jeg treffer familien min ofte. Det er så mye annet jeg kan svare på. Det er så mye annet jeg vet. Kanskje vi begge kan oppdage at det finnes sider hos den andre som vi ikke visste om. Kanskje vi kan oppdage at det finnes mer enn den offentlige fasaden som man tar på seg i den utvendige karrieren.
Jeg er ingen karriere. Min person valgte å fokusere på en av mange sterke sider når jeg valgte en utdanning. Kanskje et annerledes spørsmål vil gi deg et videre syn på hvem jeg er.
For jeg vet hvem jeg er. Jeg vet bare ikke hva jeg vil videre. Og hvis det ikke er interessant høre om andre sider ved livet mitt, så kanskje det er nok å si hei, smile og gå hvert til vårt. Akkurat nå.