Nye mennesker i en skakkjørt verden

Jeg har sett på fredsprisutdelingen de siste dagene og dette er det jeg tenker i ettertid:

Jeg har et stort ansvar. Jeg skal være med på å introdusere de menneskene som er nye i livet for denne verden som vi lever i. Jeg skal være med på å gjøre dem kjent med seg selv, med verden og med samfunnet menneskene rundt dem. Jeg skal være med dem i prosessen hvor de lærer seg selv å kjenne. Jeg skal være med på å hjelpe dem til å finne måter å takle tilværelsen. Jeg skal være med dem mens de venner seg til det samfunnet og den verden de lever i.

Og det slår meg hvor viktig dette grunnlaget er for hvordan de kan komme til å være som personer og leve sitt liv. Hvilke verdier de tar med seg, hvordan de velger å løse konflikter, hvordan de kommuniserer med andre mennesker – så utrolig mange av deres verdier har grunnlag i denne første tiden.

Når jeg tenker på denne måten, blir det viktig for meg å reflektere over hvordan jeg bruker den tiden jeg har sammen med dem slik at disse nye menneskene skal kunne klare å stå for det som er godt. Og jeg tenker at det er mange som mener forskjellig om hva som er godt. Men det er likevel enkelte ting som de fleste kan si seg enige i. Fred, kjærlighet, empati, evne til å samarbeide, forståelse, aksep og tankefrihet, er blant mange verdier som er nedtegnet i FNs barnekonvensjon. Verdier som er viktige for at barna skal kunne overta og drive videre en verden framover.

Jeg tenker på alt det som blir påkrevd at barna skal kunne. Alt det de skal lære. Alt som forventes av dem. Jeg tenker på hvor mye tid vi bruker på å lære barna kunnskaper som samfunnet har bestemt er viktige for at de skal bli fullverdige mennesker. Jeg tenker på et ansvar som jeg føler er større enn å lære bort vitenskapelig kunnskap. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å tenke over og reflektere over hvem og hvordan de er som mennesker. Hvordan de er mot andre mennesker. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å kommunisere med hverandre og løse konflikter i fred. Jeg tenker på ansvaret jeg har for at barna skal kunne klare å sette seg inn i andres ståsted for å skaffe seg forståelse for deres måte å være og tenke på. Jeg tenker på det ansvaret jeg har for at alle skal kunne føle seg sett og elsket, og få tro på seg selv som mennesker som kan gjøre en forskjell.

Jeg tenker på hvor viktig det er at jeg som voksen er et eksempel på noe et barn ønsker å være. Hvor viktig det er for meg å representere trygghet og lydhørhet. Hvor viktig det er for meg å ha tid til de viktige samtalene med barna. Hvor viktig det er at jeg lytter til det de har å si. Hvor viktig det er å forstå hvordan de har det og hva som ligger til grunn for deres handlinger, slik at de kan føle seg forstått og se at det finnes løsninger og alternative måter å handle på, flere måter å uttrykke seg.

Jeg tenker at jeg har et enormt ansvar. Fordi verdens tidligere generasjoner har skapt en menneskeenhet hvor mange av de menneskelige egenskapene har blitt glemt og gjemt bak akademiske titler, mørke kriger, industri, penger, materielle goder, storhet og sosial status. Har vi blitt så opphengt i alt dette at vi glemmer å se at utenfor vinduet stiger havet og mennesker som er skutt av ”våre” soldater blir liggende med ansiktet ned i vannet fra ”våre” smeltende isbreer?
Jeg føler et stort ansvar for at disse nye menneskene som kommer til denne verden skal kunne beholde det som finnes i dem fra de er født. Jeg føler et ansvar for at de skal utvikle det gode de har i seg. At de vil kunne bruke ord som vil skape fred. Ord, som et ekko til det Ghandi forsto for lenge siden. Ved å lytte til det verden har lukket ørene for. Ved å finne det gode i seg og bruke dette til å skape godt.
Jeg føler et enormt ansvar for å bidra til at nye mennesker i en skakkjørt verden skal kunne utvikle de evnene som trengs for å få verden inn på riktig kjøl. En gang for alle.

Forandring fryder

Det er mange ting som jeg har trodd om meg selv som har vist seg ikke å være sanne. Dette har lært meg at man kanskje burde tenke litt over hvordan man definerer, framstiller og tenker om seg selv som person.
Jeg har for eksempel alltid ment at å kokke er veldig kjedelig og at det bare er noe man gjør fordi man må spise noe. Det var helt til jeg begynte å kjøpe råvarer som det gikk an å lage noe av. Den personen som trodde det var veldig kjedelig å lage mat, kan nå stå flere timer på kjøkkenet og lage god mat også når det bare er jeg som skal spise den.
Jeg pleide å tenke at blomster bare var noe mødre og bestemødre satte i vinduskarmene sine fordi alle andre gjorde det. Det var helt til jeg en dag gikk gjennom en park full av fargerike blomster som duftet helt himmelsk. Nå er det jeg som drømmer om å fylle en leilighet med pene, velduftende blomster.
Jeg pleide å tenke at jeg var et surrete vimsehode som ikke klarte å holde noen ting ryddig eller i orden. Nå tror jeg at det er rotet og uordenen som gjør meg vimsete og rotete og at å ha det pent og ryddig rundt meg er en av de enkleste metodene for å holde meg glad hele dagen.
Men kanskje er det slik at de tingene man tror om seg selv er sanne akkurat der og da. Da kan det ikke være feil å framstille det slik selv om noe annet skulle gjelde om et år eller to. Jeg tror uansett det er lurt å ikke låse seg for fast og at det er en god ting å kunne åpne opp for nye syn etterhvert som tiden går slik at man ikke går glipp av ting som kan utvikle en som person og gjøre en glad.
I dag tror jeg blant annet om meg selv at gode lukter er en av de tingene som gjør meg veldig glad, at te er noe av det beste jeg kan drikke og at jeg syns det er helt forferdelig å ha på meg sokker når jeg er hjemme.
Hva tenker dere om dere selv i dag som dere ikke tenkte før?

Om å høre til

Høre til.
Det gjør man når man har noen rundt seg.
Man hører til.
Det spiller ingen rolle. Noen ganger er man likevel alene.
Som en rein i den store flokken. Den kjenner seg vel også alene. Noen ganger?
Noen ganger må den vel stå midt blant alle de andre og tenke
Her står jeg.
Ett av reinsdyrene må vel ha forlatt flokken og tenkt
Her er jeg.
Og gått for seg selv en stund og tenkt at
jeg går her helt for meg selv.
Tenk så fantastisk at jeg er meg og jeg hører til.
Jeg hører til og alle vet det.
Tenk for en følelse!

En rein må vel for det meste gjøre som alle de andre.
Den må løpe når de andre løper for ikke å bli igjen.
Men noen ganger blir den igjen.
Noen ganger må den vel bli igjen?
Og når den blir det, kan den vel klare seg alene?
I alle fall for en liten stund?
Kanskje den går rundt og leter etter noe?
Kanskje den går rundt og tenker at
Her går jeg helt for meg selv.
Og jeg leter etter noe.
Men jeg vet ikke hva.
Jeg vet ikke hvem.

Og kanskje den finner det den leter etter.
Eller den.

Og etter den har gått for seg selv og tenkt at
Her går jeg.
Så vil den vel finne igjen flokken sin?
Og når den finner igjen flokken sin
så hører den til.
Den har noen rundt seg.
Og den står midt i flokken og tenker
Her er jeg!
Jeg hører til!

Kanskje er det hva vi må huske på.
Er man alene da?
Når man hører til?